Hva hvis man ikke vil bli far?

[S.R]

Samboeren er gravid i snart tredje måned og er svært fornøyd med å endelig bli mor - som de fleste kvinner regner jeg med. Hodet fullt av barneting og ser for seg både det ene og det andre, ikke for å hakke ned på kvinner her, men det er vel noe de fleste kvinner blir når de er/blir gravide.

Men hva med våre (eller mine følelser i dette tilfelle), hvis man ikke er klar eller ønsker å ha barn. De fleste samtaler har endt med "skjedd er skjedd, du er ikke den første og blir ikke den siste"-svar fra henne. Ideen om abort er uaktuell, så jeg føler meg tvunget til en rolle jeg ikke ønsker å besitte og er heller ikke klar for. Ikke nå.

Snur jeg mynten så kommer sikkert svarene: du kunne ha brukt prevensjon (noe som er sant), kvinner har det verre og går gjennom mer (både fysisk og psykisk), det er aldri godt nok tidspunkt for barn og "du er ikke den første og heller ikke den siste". Det er sikkert like mye om ikke mer som skjer i hodet til kvinner under denne tiden, enn hos en mann.

Lurer på om jeg er den enste som har disse tankene at her er det bare å finne seg i det, uansett hva du som mann (i dette tilfellet) vil. Er jeg den eneste som sitter med følelsen at her er det kvinnen som bestemmer over dette? Joda, det er hennes kropp så det skulle bare mangle. Når lysten til å ikke bli far er der, men ønsket om å bli mor er overgår det meste - ser jeg for meg et uheldig scenario: barnebidrag.

Som den evige pessimist jeg er tenker jeg på problemene et barn kommer til å medføre:
- utgifter (selv om staten kommer inn til en viss grad),
- plass (det er ikke plass i en 35kvm og kåken skal ikke selges da det er pensjonen og en siste utvei hvis....)
- å bli oversett av kommende mor
- å ikke være klar for det store ansvaret, selv om man har personalansvar på arb.plassen
- og det nevnte å ikke ønske seg unge(r).

De fleste jeg har snakket med ber meg om å tenke positivt og se på det fine ved å ha barn; oppdragelse, se et menneske vokse, lære opp til det ene og det andre, men de fleste av dem har også ønsket seg barn.. Det er jo ikke tilfellet her, er jeg den enste med disse tankene og følelsene?

Ønsker gjerne svar fra både kvinner og menn.. Dette er deprimerende og ikke flott, fint og positivt som alle vil ha det til...

[frank]

Jeg opplever det samme akkurat nå. Sitter så jævlig i saksa. Dama har mast om unger i flere år, og nå har hun endelig klart det. Et uhell fra min side, men det var ikke snakk om å ta en angrepille. Unger er det eneste som står i hodet på henne, koste hva det koste vil. Nå blir det klips på sædlederen, orker ikke maset mer. Fitta styrer hele verden var det en som sa til meg en gang. Det er ikke langt fra sanheten!

[Opero]

Du skriver at hun er ca 3 mnd på vei. Dette var i oktober 2009. Det betyr at nå i mars så er det rundt 1 måned igjen. Hadde vært interessangt å vite hvordan det går med deg, kjæresten din og barnet. Hvordan du nå ser på fremtiden?

Jeg kjenner meg svært godt igjen i det du skriver. Jeg har også hatt en del tanker rundt økonomi, plass, fritid og ikke minst mine egne evner til å være en far. Jeg vet om flere par som har blitt splittet pga at hun ønsker barn, mens han ikke vil ha. Selv var jeg heldig som har en kjæreste som var villig til å vente med barn til vi begge var sikre på at det var hva vi ønsket. Dermed fikk jeg betenkningstid samtidig som at hun klarte å berolige meg når jeg var bekymret.

Uten å ha et fasitsvar til deg så kan jeg prøve å gi deg et tips. Hvis du ikke har hatt "den store samtalen" enda så er det på tide å sette deg ned og snakke med henne. Legg alle kortene på borde og fortell henne hva du er redd for og hvorfor. Nærmest be henne om å overbevise/trøste deg. Men vært forsiktig så det ikke blir enda en diskusjon/krangel ut av dette. Begynn med å fortell at du kommer til å støtte henne, barnet og deg selv men at du er bekymret for dine evner som far osv ....

Lykke til og fortell gjerne hvordan det går.