Mor tok med barnet å flyttet til en annen kant av landet

[Jeep]

Heisann!

Først av alt så vil jeg få frem at dette er et meget flott forum, og det er lett å se at man ikke er for seg selv i båten.
Mitt innlegg dreier seg desverre ikke om en "glasak" men en sak som virkelig får deg i knestående.

Det er vel ingen unik sak jeg har, så regner med at det er et vanlig problem, desverre.
Jeg og min samboer fikk 14 jan 2009 ei jente sammen. Vi var samboere før, under og etter fødselen. Etter fødselen ble tiden fylt med gode stunder men også dårlige stunder. Vi kranglet mye og konflikten var et faktum. Alt foregikk på et verbalt nivå, så det har ikke forekommet noen form for vold, fra noen av partene.
Bruddet var et faktum i nov 2009 og jeg ble "kastet ut". Leide ny leilighet og inn i familivernsystemet. Der ble ressultatet at moren fikk den daglie omsorgen og jeg tors-sønd hver 14 dag og tirs-ons hver uke. Foreldreretten forble delt. Jeg svelgte mange kameler etter dette, men bestemte meg heller for å gradvis øke samværet over en lengere tid.
Etter at avtalen ble satt i verk fortsatte konflikten, men masse bruk av barnet som pressmiddel, fra morens side. Hun satt med makten og viste å kunne bruke den. Men så til tider samarbeidet vi godt igjen, men det skiftet fra dag til dag. Jeg har mye dokumentasjon som beviser slik opp og ned oppførsel fra hennes side.
Nå i februar ga hun meg et valg, hun ville flytte inn til meg. Jeg ga som svar at det ikke var en god ide, jeg ville heller bruke tid på å se om ting stabiliserte seg igjen. Dette også for å skåne barnet mot enda mere krangling og konflikt, som jeg er redd ville ha skjedd.
Så, smeller hun til. Forespørselen om å flytte inn kom på en torsdag. Jeg har barnet hos meg den helgen og etter at hun har hentet henne på søndagen ringer hun for å si meg at hun tar med barnet og flytter til Bergen. Dagen etter var de borte.
Og her sitter jeg igjen, i Trøndelag å prøver å forstå hva som foregår. Hun har ingen familie eller noe nettverk dit hun har flyttet, vi har familier og støttespillere her i Trøndelag. Eneste grunnen var at der fantes det en ny flamme som sto åpent å tok henne inn.

Hun har vært på banen og tilbudt meg sporadiskt samvær. Skulle egentlig få ha henne denne helgen, men det skiftet hun mening om. Så beklaget hun det og har tilbudt meg neste helg igjen. Så da får vi se om hun holder ord. Men skal det bli slik fremover så er jeg nødt til å prøve å gjøre noe med saken. Skal i advokatmøte på tirsdag, så er spent på hva jeg får ut av det.

Om det finns noen med tilsvarende sak bak seg så hadde det vært fint med noen tilbakemeldinger om hva jeg bør gjøre, hvilke steg er lurt å ta. Jeg ønsker bare å være en omsorgsperson, ikke en lekekamerat en gang i blant.

Fortvilt pappa

[Hjalmar]

Hei mr..

Sørgelig sak detta her... Siden jeg er litt oppe i samma sak så har jeg har sjekket opp litt. Jeg vet at politikere har jobbet lenge med den "nye Barneloven" som skal sikre barn og foreldre mot akkurat det du er oppe i nå. Om loven er vedtatt klarer jeg ikke å finne.

men det står litt om det i denna linken

http://barneombudet.no/horingsutt6/2008/horingssva20/

Se litt på Kapittel 8 Bostedskompetansen

Deven.. håper du får all den hjelp du fortjener.. lykke til

mvh
Hjalmar

[Far til to]

Hei!

Du har all min sympati. Virkelig!

For i følge norsk lov, dessverre også den i går vedtatte og alt for lite forandrede Barneloven, så har du som far, og den som oftest kun har samvær og ikke hovedomsorg, lite og ingenting å stille opp med om ikke mor (eller den som har hovedomsorg) vil. Mor kan i praksis flytte hvor hun vil innenfor landets grenser. Barnets rett på å kunne fortsette å bo på det stabile hjemstedet det til nå har hatt, samt ha kontakt med far, betyr ingenting om mor vil noe annet.

Du får riktignok "vanlig samvær". Det er i og med den nye loven blitt til overnatting annenhver helg og én gang i uken. Men med de avstandene du beskriver, og om mor blir boende der, så lar nok det seg vanskelig gjøre økonomisk om dere ikke har usedvanlig god råd. Og uansett vil barnet være for lite til å kunne gjennomføre slike reiser. Dessuten vil mor, med all verdens "ekspertise" i bakhånd (såkalt "forsking", støtte i uttalelser fra Barneombudet osv.), kunne nekte deg å ha overnattingsamvær før fylte tre år (dersom hun tilfeldigvis finner ut at det passer henne best).

En kamerat av meg var utsatt for det samme som deg for noen år siden. Mor flyttet over hundre mil bort. Resultat: Samværene kunne kun legges til en og annen ferie, og etter hvert falt de helt bort (tolv-,trettenåringer synes ikke nødvendigvis det er så kult å dra halve landet rundt for å tilbringe hele eller halve ferien med en forelder de, pga. den adskillelsen som avstanden har medført, har mistet mye av kontakten med).

Og skulle moren flytte tilbake der du bor: Delt omsorg er det nok uaktuelt å dømme for en rett. Loven inneholder riktignok nå noen ord om at delt bosted kan dømmes (via en rettssak), men samtidig er det uttrykkelig (og himmelropende selvmotsigende) sagt fra lovgivers side at dersom det blir rettssak, så kan ikke retten dømme delt bosted, for delt bosted krever samarbeid, og folk som er i rettssak med hverandre har allerede bevist at de ikke kan samarbeide (jepp! slike lover vedtar vi i dagens Norge!)

Og i praksis er det kun hvis mor er riv ruskende gal (les: psykiatrisk pasient med jevnlige innleggelser) eller rusmisbruker at du kan ha noe som helst håp om å overta omsorgen (om du skulle mene det er det beste).

Går du rettens vei vil du dessuten antakelig ende opp med å bruke et par hundretusen på advokat og rettssak.

Via en rettssak vil du kunne håpe på å få maks gjennomslag for noe mindre enn 50 % samvær (om ikke mor er alvorlig psykisk syk eller rusmisbruker) dersom dere bor rimelig nær hverandre. Men igjen: med den avstanden du skisserer, så vil antakelig ikke et slikt samvær kunne la seg gjennomføre. Og noe særlig bra for barnet er det nok heller ikke å måtte reise så mye. Og når barnet begynner på skole, lar det seg i hvert fall ikke gjennomføre.

Og la oss si at moren til barnet ditt ikke flytter, men blir boende nær deg, så kan du jo få en slags samværsordning (via avtale, mekling eller rettssak), men om mor deretter flytter langt bort, faller hele ordningen sammen. Og så må du på an igjen ...

Og er barnemoren utspekulert, kan hun begynne å holde barnet tilbake fra samvær så mye hun vil, selv om dere har en dom på at du skal ha samvær. En straffer ikke mødre som gjør slik, for det vil kunne gå ut over barnet (om mor blir straffet eller barnet hentet med makt), er logikken.

Jeg tror veldig mange i Norge faktisk ikke er klar over at dette er det vi i dag tilbyr barnet og dets rett til å ha kontakt med sine egne fedre. Dessverre oppdager ikke menn hvordan det faktisk er, og hvor lite de faktisk regnes å bety for sitt eget barn ifølge norsk lov, før de står i et samlivsbrudd og akk så feilaktig tror de fortsatt er likestilte med barnets mor. "Dessverre" er det antallet menn som bittert får erfare dette, pr. år for lite til å fange noe særlig offentlig sympati (selv om det vel i dag (med dagens samlivsbrudd-hyppighet)totalt rammer omkring 50 % av alle menn (og barn som har en far)).

Hadde norsk Barnelov virkelig tatt barn på alvor, hadde den krevd delt omsorg eller tilnærmet delt omsorg, og at begge foreldrene skulle bo nær hverandre Innenfor samme skolekrets eller en radius av et visst antall kilometer, og at en mistet hovedomsorgen om en flyttet bort. DET hadde vært å sette barnet i sentrum. Dessverre setter norsk Barnelov i dag i praksis mor i sentrum mer enn barnet.

Slik er det bare. Vi kan like det så lite vi vil, men det er våre egne politikere (og ergo oss selv) som har bestemt dette.

Ok, hva gjør så du? Når loven og saken er sånn som den er, har du i grunnen ikke så mye annet å gjøre enn å håpe på at moren til barnet ditt vil at du skal ha en slags kontakt med barnet ditt. Du er rett og slett prisgitt mors vilje. Jeg anbefaler deg i den forbindelse å prøve å holde hodet kaldt: Du må rett og slett prøve å appellere til barnemorens samvittighet og at også hun bør ønske at barnet ditt skal ha kontakt med sin far.

Men hold deg rolig, og ikke hiss deg opp eller gå for langt på advokat- og rettssaksveien (om du ikke helt sikkert vet at barnemoren for fremtiden kommer til å bo i nærheten av deg eller er gal/rusmisbruker). Om ikke vil du kunne skape sår som moren vil kunne bruke som en unnskyldning for å sabotere samværene dine (om hun bor langt borte). Og så vil du antakelig ende opp med å kaste to hundretusen i advokatutgifter ut vinduet.

I tillegg vil jeg anbefale deg å ta kontakt med Familievernkontoret. Der kan dere få gratis hjelp til å få i stand en avtale. Alle er riktignok ikke like fornøyde med disse kontorene som soper inn kunder pga. en for dårlig lov, men det er uansett verdt et forsøk. Du får dermed om ikke annet kanskje mor i tale, samt en slags støtte til å finne ut hva loven sier og hvordan manøvrere deretter.

Jeg har selv erfaring fra dette opplegget i to omganger (skilt to ganger (dessverre)), men har nå om ikke annet klart å kjempe meg til delt omsorg, fra å ha begynt med nærmest null samvær. Men en kamp har det vært.

Lykke til!

[William]

Jeg klarte ikke lese gjennom innlegget ditt, da din historie liknet på min egen

Mvh sørlending med 2 barn i England....

[Jeep]

Hei igjen!

Takk for gode svar og innblikk! Har nå en dialog med advokat, og det vi jobber med nå er å få igang en samværsavtale. Har på følelsen av at det er en god og fornuftig advokat jeg har. Ved første møte så ønsket og håpet jeg selvfølgelig at han skulle kuse til med stevning og hele pakken, men jeg kom meg ned på jorden og vi ble enige om at å få igang en samværsavtale med moren var det viktigste nå. Han kunne selvfølgelig brukt det første alternativet, men da (som også nevnt i et av savarene) hadde jeg vel vært på vei mot et seks siffret beløp i gjeld, og sikkert ikke noe rikere med samvær.
Har holdt en komunikasjon med moren, stort sett på mail, der hun ved flere annledninger skriver og vil at barnet skal ha samvær med meg. Om hun virkelig ønsker det eller at hun føler hun må skrive det, pga følger etc vet jeg ikke. Men ærlig talt så betyr vel ikke det så mye, så lenge jeg har det svart på hvit.

Det jeg nå forsøker, sammen med advokaten er å få til et samvær på 10 dager i strekk i hver mnd. Delte reiseutgifter. Har svelget kameler i fleng å spilt på lag og forholdt meg rolig i dialog med henne. Merker jo at alt ligner jo mere og mere på et spill, der man må være smart fremfor angripende og offansiv. Der og har jeg lokket frem besvarelser på mail der hun har sagt seg enig i 10 dager, om ikke annet en to mnd frem i tid iallefall. Alt teller i en slik situasjon!
Men...jeg er klar over at ting kan endre seg fort. Alt kan utebli, uansett om man har advokat som flexer litt muskler. Men er det håp er det liv.
Tror hvertfall mtp rettigheter, som vi ikke har, så må man virkelig gi utrykk for at man virkelig er såret og veldig langt nede. Finnes det et fnugg av samvittighet hos den andre parten så kan man være heldig å vekke det til live og få til noe.

Er heldigvis noen år til hun begynner på skole enda, så får gjøre det beste ut av situasjonen en så lenge. Mye kan skje på disse årene.

Stå på godt folk!

[ED209]

Lykke til Jeep, håper det ordner seg for deg.

[pappatilverdensbestegutt]

Ikke for å være negativ, men enhver ordning du får svart på hvitt (eller ved dom) kan mor uten forvarsel bryte ved å flytte langt nok unna til at det blir upratkisk for barnet (skole/barnehage/reisevei). Da er du akkurat like langt. Svelget kamel i fem år, og har brukt 150 000 på advokater for i det hele tatt å få til noe samvær. Har dom, som "bortfaller" i samme åndedrag mor bestemmer seg for å flytte. Møkkaland!

Men, noen mødre skjønner jo at det er fornuft i det å være to om oppvekst. Min ex tilhører den grusomme kategorien. Jeg vet mange andre er i samme båt.